Om Line Wælgaards Celle 7
What happened, said Hilden, was that I drew a line around Doris in the sand.
A circle. And threatened her, "don't you dare step out of that circle or I'll thrash you".
I Line Wælgaards installasjon, Celle 7, er denne setningen, hentet fra en ikke navngitt roman, kanskje det første man legger merke til. Fortellingen om mannen som raskt tegner en sirkel i sanden og forbyr en kvinne å trå utenfor den, er trykket med store bokstaver midt på gulvet, slik at teksten selv utgjør en sirkel. Og utenfor denne tekstsirkelen ligger det en litt større sirkel laget av røde rosehoder festet tett i tett på en metallring. Dette er begynnelsen på en tendens som sprer seg til de andre elementene i rommet: Vi presenteres for en situasjon, en begivenhet som innebærer enten fare, eller lidelse. Men denne faren blir ikke fremstilt gjennom noen form for direkte illustrasjon: Den blir tvert imot bare representert gjennom et register av figurer og gester. Selvsagt kan Doris, hvem hun nå enn er, når som helst tre ut av sirkelen, som tross alt bare er en tegning i sanden. Men ikke uten å bryte et tabu: opphopningen av overdeterminerte symboler som "metall" og "roser" i den ytre ringen, demonstrerer den nesten ubrytelige emosjonelle kraften i slike gester, hvor generelle og improviserte de enn måtte være.
Tendensen fortsetter i to fotografier:
Et aven mann som holder hendene mot tinningen som om han beskyttet et blødende sår, og et aven kvinne som henger som død over ryggen på en hest. Til tross for dramatiske motiv har begge først og fremst noe nesten demonstrativt teatralsk ved seg. Og denne tendensen når et slags høydepunkt i det elementet som har klarest forbindelse til tittelen, Celle 7. Et opplyst veggfelt gjengir dimensjonene i Fra Angelico's fremstilling av Jesu bespottelse i celle 7 i San Marcoklosteret, der Jesus sitter med bind for øynene, omgitt av straffende hender som ser ut til å sveve i løse luften. I det lysende veggfeltet er hele denne merkverdig abstrakte og gestiske lidelses-scenen ytterligere redusert: Alt som er igjen av lidelsen er en standardfigur: Tornekronen med blodsdråper, her litt mer antydningsvis fremstilt gjennom et forniklet reinsdyrhorn med røde koraller festet her og der.
Men denne spesielle tornekronen er ikke rett og slett bare et symbol for Kristi lidelse. Det er som om de litt keitete og grenete vridningene i hornene og i korallene understreker nettopp det "gestikulerende" i vår omgang med livets faremomenter. I Wælgaards arbeid blir det samtidig klart at det er nettopp gjennom den allegoriske sirkulasjonen av gester at følelsene stadig aktiveres på nytt.
Ina Blom 1998
What happened, said Hilden, was that I drew a line around Doris in the sand.
A circle. And threatened her, "don't you dare step out of that circle or I'll thrash you".
In Line Wælgaard's installation Celle 7, this sentence — taken from an unnamed novel — is perhaps the first thing one notices. The story of the man who quickly draws a circle in the sand and forbids a woman to step outside it is printed in large letters in the middle of the floor, so that the text itself forms a circle. And outside this circle of text lies a slightly larger circle made of red rosebuds fastened tightly, side by side, to a metal ring. This is the beginning of a tendency that spreads to the other elements in the room: we are presented with a situation, an event that entails either danger or suffering. But this danger is never rendered through any form of direct illustration; instead, it is represented purely through a register of figures and gestures. Of course Doris, whoever she may be, could step out of the circle at any moment, since it is, after all, only a line drawn in the sand. But not without breaking a taboo: the accumulation of overdetermined symbols such as "metal" and "roses" in the outer ring demonstrates the almost unbreakable emotional force of such gestures, however generic and improvised they may be.
The tendency continues in two photographs:
One of a man holding his hands to his temple as though protecting a bleeding wound, and one of a woman hanging as if dead across the back of a horse. Despite their dramatic subject matter, both have, above all, something almost demonstratively theatrical about them. And this tendency reaches a kind of climax in the element most clearly connected to the title, Celle 7. An illuminated wall panel reproduces the dimensions of Fra Angelico's depiction of the Mocking of Christ in cell 7 of the San Marco monastery, where Christ sits blindfolded, surrounded by punishing hands that appear to float in mid-air. In this luminous wall panel, this strangely abstract and gestural scene of suffering is further reduced: all that remains of the suffering is a standard figure — the crown of thorns with drops of blood, here suggested more obliquely through a nickel-plated reindeer antler with red coral fastened here and there.
But this particular crown of thorns is not simply a symbol of Christ's suffering. It is as though the slightly awkward, branching twists of the antlers and the corals underscore precisely the "gesturing" quality of our engagement with life's dangers. In Wælgaard's work it becomes clear, at the same time, that it is precisely through this allegorical circulation of gestures that our feelings are continually reactivated.
Ina Blom, 1998
What happened, said Hilden, was that I drew a line around Doris in the sand.
A circle. And threatened her, "don't you dare step out of that circle or I'll thrash you".
I Line Wælgaards installation Celle 7 är denna mening – hämtad ur en icke namngiven roman – kanske det första man lägger märke till. Berättelsen om mannen som snabbt ritar en cirkel i sanden och förbjuder en kvinna att kliva utanför den är tryckt med stora bokstäver mitt på golvet, så att texten själv utgör en cirkel. Och utanför denna textcirkel ligger en något större cirkel gjord av röda rosenhuvuden fästa tätt intill varandra på en metallring. Detta är början på en tendens som sprider sig till de andra elementen i rummet: vi presenteras för en situation, en händelse som innebär antingen fara eller lidande. Men denna fara framställs aldrig genom någon form av direkt illustration; den representeras tvärtom enbart genom ett register av figurer och gester. Naturligtvis kan Doris, vem hon än är, när som helst kliva ut ur cirkeln, som trots allt bara är en teckning i sanden. Men inte utan att bryta ett tabu: anhopningen av överdeterminerade symboler som "metall" och "rosor" i den yttre ringen visar den nästan obrytbara känslomässiga kraften i sådana gester, hur allmänna och improviserade de än må vara.
Tendensen fortsätter i två fotografier:
Ett av en man som håller händerna mot tinningen som om han skyddade ett blödande sår, och ett av en kvinna som hänger som död över ryggen på en häst. Trots sina dramatiska motiv har båda framför allt något nästan demonstrativt teatraliskt över sig. Och denna tendens når ett slags höjdpunkt i det element som har den tydligaste kopplingen till titeln, Celle 7. Ett upplyst väggfält återger dimensionerna i Fra Angelicos skildring av Kristi bespottelse i cell 7 i San Marco-klostret, där Jesus sitter med bindel för ögonen, omgiven av straffande händer som verkar sväva i tomma luften. I det lysande väggfältet är hela denna märkligt abstrakta och gestiska lidandescen ytterligare reducerad: allt som återstår av lidandet är en standardfigur: törnekronan med blodsdroppar, här mer antydningsvis framställd genom ett förnicklat rensdjurshorn med röda koraller fästa här och där.
Men denna särskilda törnekrona är inte helt enkelt bara en symbol för Kristi lidande. Det är som om de något klumpiga, grenformade vridningarna i hornen och korallerna understryker just det "gestikulerande" i vårt sätt att hantera livets farozoner. I Wælgaards arbete blir det samtidigt tydligt att det är just genom denna allegoriska cirkulation av gester som känslorna ständigt återaktiveras.
Ina Blom, 1998