Christensen, Nyborg, Wælgaard
Line Wælgaards bilder er fotografert med store filmformater. Den detaljerte fremstillingen av motivet blir likevel ikke rett og slett visuell informasjonsmengde. Gjengivelsens naturalisme undergraves til dels av det tekniske overskudd selv. En uryddig, litt uskarp bakgrunn er påfallende tilstede i billedflaten, og markerer seg i kontrast til et skarpt og plastisk fremstilt dyr – en hund eller en hest – foran. En diskret oppstykking slår an en uttrykksfull uro, som om de ulike elementer står her med en betydningsfull plan, i en underliggende meningssammenheng. Musklenes spill og den varme utstrålingen fra en fullblodshest danner et opphold i billedrommet som er mer enn gjenstandsmessig.
Dyrets avrundede legemlighet står nesten overnaturlig frem, i pustende livaktighet. En påfallende kontur markerer noe komplett, noe fullstendig, på samme måte som hvert legeme i tidligrenessansens maleri: Forsterket kroppslighet, sjelelig kropp. Stadig byr det store kameraets detaljrikdom frem fotomediets insisterende naturalisme. Dette er et stykke virkelighet, del av et uryddig utkantlandskap, av verdens tomme forløp. Den betydningen som spøker rett under overflaten er dermed ikke en symbolsk henvisning til noe høyere, til noe metafysisk, men utfoldelsen av noe dypere her og nå, av fortetting i denne oppstykkede natur. Legemet reiser seg her som noe fullstendig, som begynnelse og slutt: Liv stråler som seg selv, kropp er samtidig eksistensens helhet, kosmos i kaos. I relieff mot den moderne alminnelighet, mot denne udefinerte tristesse, står fylden frem fra intet og forsvinner igjen mot utkanten, mot det tomme. Bildet beveger seg tilbake igjen og fylles av sin egen oppholdsløshet; mindre som bilde, mer som revne i det virkelige, som allegori.
Fra katalogtekst Kunstnerforbundet 2000
Line Wælgaard's pictures are photographed in large film formats. Yet the detailed rendering of the motif does not simply amount to a sheer quantity of visual information. The naturalism of the depiction is, in part, undermined by the very technical surplus itself. A cluttered, slightly unfocused background is conspicuously present across the picture plane, setting itself in contrast to a sharply and plastically rendered animal — a dog or a horse — in front. A discreet fragmentation strikes an expressive unease, as though the various elements stand here according to a significant plan, within an underlying context of meaning. The play of muscles and the warm radiance of a thoroughbred horse create a pause within the pictorial space that is more than merely a matter of the object depicted.
The animal's rounded corporeality emerges almost supernaturally, in breathing lifelikeness. A conspicuous contour marks out something complete, something whole, in the same way as every body in early Renaissance painting: an intensified corporeality, a body possessed of soul. Again and again, the large camera's wealth of detail offers up the photographic medium's insistent naturalism. This is a piece of reality, part of a cluttered, marginal landscape, of the world's empty passage of time. The meaning that haunts just beneath the surface is thus not a symbolic reference to something higher, to something metaphysical, but the unfolding of something deeper, here and now — a condensation within this fragmented nature. The body rises here as something complete, as both beginning and end: life radiates as itself, the body is at once the totality of existence, cosmos within chaos. In relief against modern ordinariness, against this undefined sadness, fullness emerges from nothing and disappears again toward the margin, toward emptiness. The image moves back again and fills with its own restlessness; less like an image, more like a tear in the real, like an allegory.
From the catalogue text, Kunstnerforbundet, 2000
Line Wælgaards bilder är fotograferade i stora filmformat. Den detaljerade återgivningen av motivet blir ändå inte enbart en visuell informationsmängd. Återgivningens naturalism undergrävs delvis av det tekniska överskottet i sig. En rörig, något oskarp bakgrund är påfallande närvarande i bildytan och markerar sig i kontrast mot ett skarpt och plastiskt återgivet djur – en hund eller en häst – i förgrunden. En diskret uppstyckning slår an en uttrycksfull oro, som om de olika elementen står här enligt en betydelsefull plan, i ett underliggande meningssammanhang. Musklernas spel och den varma utstrålningen från en fullblodshäst skapar ett uppehåll i bildrummet som är mer än blott föremålsmässigt.
Djurets rundade kroppslighet träder fram nästan övernaturligt, i andande livaktighet. En påfallande kontur markerar något fullständigt, något helt, på samma sätt som varje kropp i tidig renässansmåleri: förstärkt kroppslighet, en själslig kropp. Ständigt bjuder den stora kamerans detaljrikedom fram fotomediets envisa naturalism. Detta är ett stycke verklighet, en del av ett stökigt utkantslandskap, av världens tomma förlopp. Den betydelse som spökar alldeles under ytan är därmed inte en symbolisk hänvisning till något högre, till något metafysiskt, utan utvecklingen av något djupare här och nu, en förtätning i denna uppstyckade natur. Kroppen reser sig här som något fullständigt, som början och slut på samma gång: liv strålar som sig själv, kropp är samtidigt existensens helhet, kosmos i kaos. I relief mot den moderna vardagligheten, mot denna odefinierade sorgsenhet, träder fylligheten fram ur intet och försvinner åter mot utkanten, mot det tomma. Bilden rör sig tillbaka igen och fylls av sin egen rastlöshet; mindre som en bild, mer som en reva i det verkliga, som en allegori.
Ur katalogtext, Kunstnerforbundet 2000