Beauty for Ashes
I forbindelse med et vendepunkt i livet rettet den amerikanske fotografen Stieglitz sitt kamera fra landskap og portretter til himmelhvelvet. En serie av skystudier ble resultatet. Stieglitz ønsket å vise at disse fotografiene representerte noe mer en bare fotografier av skyer. Den transcendentale kvaliteten i hans skystudier forsøkte å uttrykke noe mer enn abstrakte former. Stieglitz søkte å formidle en subjektiv erfaring som lå på et helt annet nivå enn ren mimesis (kopiering). Han forsøkte å skape en spiritualitet som på et metafysisk plan overskred fotografiets forventede, beskrivende og dokumenterende karakter.
Line Wælgaards fotografier tangerer og gjennomfører Stieglitz' prøvende forsøk på å formidle noe mer enn å bare være et mekanisk apparat. I hennes symbolmettede arbeider møter vi nettopp landskap, horisonter og skystudier. Disse forteller noe mer enn kun å være registrerende automater – et resultat av en mekanisk maskin. Wælgaards blikk evner å kommunisere en latent spenning i landskapene, noe som oppleves som urovekkende og ubehagelig. Denne dualiteten i hennes motiver gir et inntrykk av å både invitere og avvise.
Hvor ligger dette ubehaget, hvilke stemninger frembringer disse motivene? Det er i møtet med naturen og dens mektige latente kraft Wælgaard fanger ubehaget. Hennes naturmotiver er tilbaketrukne og introverte, de skaper en stemning av kontrollert stillstand og ro. Det er som om naturen er temmet et lite øyeblikk av en guddommelig kraft. Sammen med fotografen inviteres vi til å sniktitte gjennom løvverk eller gresstrå ut på landskapet vi aner bak – det er som om vi spionerer på landskapet før det bryter ut i turbulent kraft. Wælgaard inviterer oss med i øyets nysgjerrige lengsel etter å fange et øyeblikk av mystikk og stillstand, den avvisende kraften ligger i den kjølige beskrivelsen av stillstanden. Trærne skjuler landskapet, og vi føler oss avvist.
Wælgaard approprierer ikke i like sterk grad som tidligere motiver fra kjente kunstverk. Hun heller mer i retning av å benytte seg av subtile grep som tilslører referansene mer enn de avslører. I Wælgaards siste serie Skogholt, 2006 inviteres vi til å observere et skogholt med nakne vintertrær som strekker seg mot himmelen. De er fotografert på ulike ståsted og tidspunkter på dagen. Trærne er en sammenfatning av Caspar David Friedrichs ulike motiver av trær mot horisont. Det er Wælgaards tolkning av hvordan lyset faller og en sentral bøyd gren som skaper ubehaget i fotoserien. Det at hun skifter ståsted og nekter oss muligheten til å skimte landskapet bak denne veggen av forbuskning gir en urovekkende følelse av maktesløshet. Wælgaard søker denne inviterende avvisningen i sine arbeider, slik forlater hun betrakteren i en forvirrende søken etter motivets innerste vesen. Wælgaard bringer med seg en sanselig erfaring i fotografiene.
Denne innfallsvinkelen kan knyttes opp til Merleau Pontys grunnleggende ide om kunstneren som søker å trenge inn bak det som er synlig i verden. Wælgaards fotografier viser et nærvær, det er denne subjektive erfaringen hun synliggjør for betrakteren. Gjennom landskapsmotivene synes Wælgaard å formidle nettopp det utilgjengelige indre terrenget, lengselen etter den uberørte naturen som vi i visshet aner kan reise seg mot oss. Rainer Maria Rilke beskrev denne skremmende følelsen av å bli forlatt i naturen, som han i en annen sammenheng mente var verre enn å være alene med en død person:
Now down these lanes of trees,
with emptiness everywhere,
almost as far as the far off seas
I see skies leaden, bare
and filled with uncertainties.
Wælgaard bringer også naturens urovekkende kraft ut av landskapet, hun sanker inn objekter: en rot eller gren blir brakt ut av naturen og forsølvet. Ved hjelp av taksidermister blir en fugl eller et gevir en del av installasjonene.
Wælgaard nøyer seg ikke med å observere naturens destruktive potensiale. Hun fremstiller også naturens egen nedbrytningsprosess og mumifiserer denne, frosset i dødens øyeblikk. I verket Fugl fra 2004 står vi ansikt til ansikt med døden slik den forvaltes av naturen. Fuglen er tatt ut av sin naturlige biotop, den preserveres og forsølves, deretter plasseres den i en livaktig positur på en forsølvet gren naturen også har kvittet seg med. Sammen utgjør disse to frastøtte en rekonstruksjon av deres naturlige plass før døden rammet dem. Det genereres en overveldende uhygge i møtet med denne skulpturen, blikket observerer hver fjær, kroppens myke buer, hodets livaktige vridning og vi erkjenner at naturen i seg selv er like forgjengelig som all annen levende og pustende eksistens.
At a turning point in his life, the American photographer Stieglitz turned his camera away from landscapes and portraits toward the vault of the sky. A series of cloud studies was the result. Stieglitz wanted to show that these photographs represented something more than mere pictures of clouds. The transcendental quality of his cloud studies sought to express something beyond abstract form. Stieglitz aimed to convey a subjective experience operating on an entirely different level than pure mimesis (copying). He tried to create a spirituality that, on a metaphysical plane, exceeded photography's expected descriptive and documentary character.
Line Wælgaard's photographs touch upon, and carry through, Stieglitz's exploratory attempt to convey something more than the workings of a mere mechanical apparatus. In her symbol-laden works we encounter precisely landscapes, horizons and cloud studies. These tell us something more than being the output of a recording automaton, the result of a mechanical device. Wælgaard's eye manages to communicate a latent tension within the landscapes, something experienced as unsettling and uncomfortable. This duality in her motifs creates an impression of simultaneously inviting and rejecting.
Where does this unease lie, what moods do these motifs produce? It is in the encounter with nature and its powerful latent force that Wælgaard captures this unease. Her nature motifs are withdrawn and introverted; they create a mood of controlled stillness and calm. It is as though nature has been tamed, for one brief moment, by a divine force. Together with the photographer we are invited to peer through foliage or blades of grass at the landscape we sense lies beyond — as though we were spying on the landscape before it breaks out into turbulent force. Wælgaard invites us along in the eye's curious longing to capture a moment of mystery and stillness; the rejecting force lies in the cool description of that stillness. The trees conceal the landscape, and we feel refused.
Wælgaard no longer appropriates motifs from well-known artworks to the same degree as before. She leans more toward subtle devices that veil her references rather than reveal them. In Wælgaard's most recent series, Skogholt (2006), we are invited to observe a stand of trees with bare winter branches reaching toward the sky, photographed from different vantage points and at different times of day. The trees form a kind of summation of Caspar David Friedrich's various motifs of trees against the horizon. It is Wælgaard's interpretation of how the light falls, together with one central, bent branch, that generates the unease within the series. Her shifting vantage points, and her refusal to let us glimpse the landscape behind this wall of undergrowth, produce an unsettling sense of powerlessness. This inviting rejection is what Wælgaard seeks in her work; in this way she leaves the viewer in a confused search for the innermost essence of the motif. Wælgaard brings a sensuous experience into her photographs.
This approach can be connected to Merleau-Ponty's fundamental idea of the artist as one who seeks to penetrate behind what is visible in the world. Wælgaard's photographs reveal a presence; it is this subjective experience that she makes visible to the viewer. Through her landscape motifs Wælgaard seems to convey precisely that inaccessible inner terrain — the longing for an untouched nature that we sense, with certainty, could rise up against us. Rainer Maria Rilke described this frightening feeling of being abandoned in nature, which he, in another context, considered worse than being alone with a dead person:
Now down these lanes of trees,
with emptiness everywhere,
almost as far as the far off seas
I see skies leaden, bare
and filled with uncertainties.
Wælgaard also brings nature's unsettling force out of the landscape itself: she gathers objects — a root or a branch is taken out of nature and silvered. With the help of taxidermists, a bird or an antler becomes part of the installations.
Wælgaard does not content herself with merely observing nature's destructive potential. She also depicts nature's own process of decay, and mummifies it, frozen at the moment of death. In the work Fugl (Bird) from 2004, we stand face to face with death as administered by nature itself. The bird has been taken from its natural habitat, preserved and silvered, then placed in a lifelike posture on a silvered branch that nature has likewise discarded. Together these two rejected things reconstruct their natural place before death overtook them. An overwhelming unease is generated in the encounter with this sculpture: the eye observes every feather, the soft curves of the body, the lifelike twist of the head, and we recognise that nature itself is just as transient as all other living, breathing existence.
I samband med en vändpunkt i livet riktade den amerikanske fotografen Stieglitz sin kamera bort från landskap och porträtt och mot himlavalvet. Resultatet blev en serie molnstudier. Stieglitz ville visa att dessa fotografier representerade något mer än bara bilder av moln. Den transcendentala kvaliteten i hans molnstudier försökte uttrycka något mer än abstrakta former. Stieglitz sökte förmedla en subjektiv erfarenhet som låg på en helt annan nivå än ren mimesis (kopiering). Han försökte skapa en andlighet som på ett metafysiskt plan överskred fotografiets förväntade, beskrivande och dokumenterande karaktär.
Line Wælgaards fotografier berör och för vidare Stieglitz prövande försök att förmedla något mer än att bara vara en mekanisk apparat. I hennes symbolmättade verk möter vi just landskap, horisonter och molnstudier. Dessa berättar något mer än att bara vara registrerande automater – ett resultat av en mekanisk maskin. Wælgaards blick förmår kommunicera en latent spänning i landskapen, något som upplevs som oroande och obehagligt. Denna dualitet i hennes motiv ger ett intryck av att både bjuda in och avvisa.
Var ligger detta obehag, vilka stämningar frambringar dessa motiv? Det är i mötet med naturen och dess mäktiga latenta kraft som Wælgaard fångar obehaget. Hennes naturmotiv är tillbakadragna och introverta, de skapar en stämning av kontrollerad stillhet och ro. Det är som om naturen tämjts ett kort ögonblick av en gudomlig kraft. Tillsammans med fotografen bjuds vi in att kika genom lövverk eller grässtrån ut mot landskapet vi anar bakom – det är som om vi spionerar på landskapet innan det bryter ut i turbulent kraft. Wælgaard bjuder in oss i ögats nyfikna längtan efter att fånga ett ögonblick av mystik och stillhet; den avvisande kraften ligger i den kyliga beskrivningen av stillheten. Träden döljer landskapet, och vi känner oss avvisade.
Wælgaard approprierar inte längre i lika hög grad motiv från kända konstverk som tidigare. Hon lutar mer åt att använda subtila grepp som slöjar över referenserna snarare än avslöjar dem. I Wælgaards senaste serie, Skogholt, 2006, bjuds vi in att betrakta en skogsdunge med nakna vinterträd som sträcker sig mot himlen. De är fotograferade från olika ståndpunkter och vid olika tidpunkter på dagen. Träden utgör en sammanfattning av Caspar David Friedrichs olika motiv av träd mot horisonten. Det är Wælgaards tolkning av hur ljuset faller, tillsammans med en central böjd gren, som skapar obehaget i fotoserien. Att hon skiftar ståndpunkt och nekar oss möjligheten att skymta landskapet bakom denna vägg av snår ger en oroande känsla av maktlöshet. Denna inbjudande avvisning söker Wælgaard i sina verk; på så vis lämnar hon betraktaren i ett förvirrat sökande efter motivets innersta väsen. Wælgaard för med sig en sinnlig erfarenhet i fotografierna.
Denna infallsvinkel kan knytas till Merleau-Pontys grundläggande idé om konstnären som söker tränga in bakom det som är synligt i världen. Wælgaards fotografier visar en närvaro; det är denna subjektiva erfarenhet hon synliggör för betraktaren. Genom landskapsmotiven tycks Wælgaard förmedla just det otillgängliga inre terrängen, längtan efter den orörda natur som vi med visshet anar kan resa sig mot oss. Rainer Maria Rilke beskrev denna skrämmande känsla av att bli övergiven i naturen, vilket han i ett annat sammanhang menade var värre än att vara ensam med en död person:
Now down these lanes of trees,
with emptiness everywhere,
almost as far as the far off seas
I see skies leaden, bare
and filled with uncertainties.
Wælgaard för också ut naturens oroande kraft ur landskapet – hon samlar in föremål: en rot eller gren hämtas ur naturen och försilvras. Med hjälp av taxidermister blir en fågel eller ett horn en del av installationerna.
Wælgaard nöjer sig inte med att bara observera naturens destruktiva potential. Hon skildrar även naturens egen nedbrytningsprocess och mumifierar den, fryst i dödens ögonblick. I verket Fugl från 2004 står vi ansikte mot ansikte med döden så som den förvaltas av naturen. Fågeln är tagen ur sin naturliga biotop, den preparerats och försilvrats, för att därefter placeras i en livaktig position på en försilvrad gren som naturen också gjort sig av med. Tillsammans utgör dessa två förskjutna ting en rekonstruktion av sin naturliga plats innan döden drabbade dem. En överväldigande olustkänsla uppstår i mötet med denna skulptur: blicken observerar varje fjäder, kroppens mjuka bågar, huvudets livaktiga vridning, och vi inser att naturen i sig är lika förgänglig som all annan levande, andande existens.